Ull
Ull er en animalsk, naturlig proteinfiber. Ull utgjør om lag 1% av global tekstilproduksjon (kilde). Vi bruker begrepet ull om hår fra dyr som sau, geit, lama, alpakka, kamel, kanin og andre dyr, men egentlig er det kun hårene til sauen som klassifiseres som ull. De andre dyrene produserer hår og pels. Alle de nevnte dyrene produserer animalske fibre.
Ullfibre har skjell, i likhet med vårt eget hår, og skjellene kan holde på både luft og vann. Dette er én av grunnene til at ull er både varmeisolerende og fukttransporterende. Ullfibre er også bølgete, eller krusete, noe som bidrar til ullens elastisitet. Mykhetsgraden til ulike ullfiber avhenger blant annet av tykkelsen på fiberen og hvor skjoldete/brusete fiberen er.
Ullfibre er dekket av et naturlig fettlag som skilles ut fra talgkjertlene til sauen. Dette fettstoffet kalles lanolin og bidrar til å holde vann ute. I moderne industri vaskes mye av lanolinen av før karding og spinning, og i noen tilfeller tilsettes stoffet etter spinning igjen. Dette har ikke like god effekt som det opprinnelige (kilde).
Ull er temperaturregulerende. I kulde vil ull virke varmeisolerende, og holde deg god og varm. I varme temperaturer vil tynn ull ha en svalende effekt.
Ull trekker til seg fuktighet, og kan holde inntil 30 % av sin egen vekt i veske. I kaldt vær bør man alltid gå med ull innerst, fordi ull flytter svette og fukt bort fra huden og ut i den ytterste delen av plagget. Dette hindrer at man føler seg våt og begynner å fryse.
Ull varmer selv når det er vått. Faktisk så kan ull varme mer når det er vått enn når det er tørt. Når ull trekker til seg fuktighet skapes en reaksjon som frigir varme, og stikker du et termometer i en våt ulldott vil termometere vise flere grader høyere temperatur. I gamle dager dyppet norske fiskere vottene sine i saltvann for å genere ekstra varme.
I motsetning til syntetiske materialer som kan smelte og/eller lett antenne, er ull tungt antennelig og smelter ikke. Ullundertøy brukes derfor under verneklær.
Egenskaper ved ullen gjør at fibrene i liten grad tar til seg kroppslukt, og i betydelig mindre grad enn andre fibre. Likevel kan ulla etter mye bruk også lukte svette. Lufting, spesielt i fuktig luft, vil som regel kunne fjerne lukten. Vasking er mindre effektivt (kilde).
Ullfibre lar seg tove. Det er en eldgammel teknikk regnes å være opp mot 8000 år gammel. Teknikken bidrar til mer vann- og vindtett stoff, samtidig som det blir et mer kompakt stykke tekstil (kilde).
Det fins mange saueraser i verden, med ulik type ull. Den vanlige hvite norske sauen kalles crossbred (“avlet på tvers”) og har en jevn, grovere ull med god spenst. Ull fra denne rasen egner seg godt til strikking, pledd og tepper, og er kjent for sin slitestyrke.
Merino-sauen er den største leverandøren av fin, tynn ull som er myk mot huden. Særlig i Norge brukes Merinoull mye i undertøy og barnetøy. Men merinoullen er også viktig i finere strikkevarer og vevde tekstiler i klær og moteplagg. Merinoull har stor elastisitet, som gjenspeiler dens høye grad av krus. Med krus så menes krøller, og merinoullen kan ha opp til 12 krusninger per centimeter, mens Crossbred har tre til fire krusninger per centimeter (kilde). Merinosauen holder stort sett til i den sørlige hemisfære, med Australia, New Zeland, Sør-Afrika og Argentina som store produsenter.
Flere århundrer med avl på merinosauen har ledet til et stort skinn som bukter seg i folder på sauen. I Australia har de et problem med en type flue som legger egg i hudfolder på sauens bakpart. De utklekkede fluelarvene spiser seg innover i dyret. Dette er vondt og skadelig for dyret, og dermed bondens økonomi. I store områder i Australia har mulesing vært praktisert for å minske tilfellene av angrep fra larvene. Mulesing er en kirurgisk fjerning av hudfolder ved lammenes endetarm, utført uten bedøvelse. I dag følger bøndene andre rutiner for å beskytte dyra fra larvene, som kan være å bruke bedøvelse, frysemetoder, vannspyling m.fl. (kilde).
Vask og vedlikehold
Regel nummer én er å følge vaskeanvisningen på produktet. Tekstiler som selges i Norge skal være utstyrt med en vaskeanvisning og det brukes internasjonalt standardiserte symboler for dette. Her kan du lese om hva de forskjellige symbolene betyr.
Ull er selvrensende og har bakteriehemmende egenskaper. Ullplagg kan og bør luftes ofte mellom bruk og behøver ikke å vaskes så ofte. Ull hindrer vond lukt og passer ypperlig til undertøy og sokker. De bakteriehemmende egenskapene er en av grunnene til at mødre som ammer anbefales å bruke ammeinnlegg av ull.
Flekker fjernes lett med en fuktig klut.
Ull krøller seg ikke så lett og behøver sjelden strykes.
Ull vaskes best på ullprogram i maskin, med kaldt vann og spesielt vaskemiddel egnet for ull. Ull tåler egentlig sentrifugering godt, men de fleste vaskemaskiner har lav hastighet på ullprogrammet. Det er kombinasjon av temperatur, bevegelse og vaskemiddel som gjør at ull tover og krymper.